Fotballhjørnet pt. 1: Mannen fra Dimona

Igår ble siste kamp i årets Premier League spilt, og heldigvis fikk vi en verdig seriemester i Manchester City. Alternativet hadde sett svært dårlig ut for undertegnede som er oppegående nok til å være trofast Liverpool-supporter. I den anledning kommer en kort betraktning om fotball og fred.

Våren 2009 spilte Liverpool mot Real Madrid i Europa. Undertegnede har desverre ikke god nok hukommelse til å huske hvor langt ute i Champions League-sesongen kampen ble spilt, ei heller resultat. Men jeg husker det viktigste – Liverpools målscorer.

For å etablere en relevant kontekst rundt kampen kan jeg begynne med å nevne at det kun finnes to lag i Midtøsten. En vil støte på mange Bayern München-fans, og også folk som holder med lag som Liverpool, Chelsea, Manchester United, Inter Milan, AC Milan, Juventus, etc. Dette er derimot irrelevant i forhold til de to store: Barcelona og Real Madrid.

Draktene selges overalt (stort sett Real Madrid at Toronto, Ronaldo's Hiimportert fra Kina) og Christiano Ronaldo (i Midtøsten bare kjent som “Christiano”) har inspirert en hel generasjon hva gjelder hårsveis. Hvorenn en ender opp med å vise interesse for fotball dukker det samme spørsmålet fort opp: Barça eller Madrid?” Dette spørsmålet har ingen gråsoner. Det fins ingen vei utenom. En er nødt til å svare, om en så ikke liker fotball. Dersom utspørreren ikke har på seg et av lagenes drakt er en pent nødt til å gjette, noe som fort kan slå begge veier. Utspørrerens kompis har gjerne på seg en Barcelona-drakt, men det betyr ikke nødvendigvis at de holder med samme lag. Svarer en dermed “Barcelona” er dette enda mer fatalt da utspørreren vil bli “ydmyket” av sin egen kompis. Undertegnede har i slike situasjoner blant annet måtte geleides bort fra en svært sint gjeng på et gatehjørne i Hebron etter å ha svart feil på dette livsviktige spørsmålet.

Likevel fins det øyeblikk innen fotballen som kan gi håp, om så kun for et par sekunder, og dermed vender vi tilbake til denne kampen mellom Liverpool og Real Madrid. Undertegnede dro til Rabweh i Damaskus for å se kampen på storskjerm. For dem som ikke har geografien helt på stell: Rabweh er et caféområde langs Baradaelven på gamleveien ut mot Dummar. Cafeene er preget av store saler, mange bord, mange menn og mange vannpiper – i bunn og grunn så brunt en kan få det uten alkoholservering.

Alle mine kompiser, bortsett fra én, var Liverpool-supportere for anledningen (Shukran ya shabaab!). Ellers kan en vel anslå at dersom i overkant av 100 menn fylte lokalet, var circa 75% av disse tilhengere av det majestetiske laget fra det sentrale Iberia. Å påstå at de resterende fotballsupporterne var der som genuine Liverpool-tilhengere blir å overdrive – de fleste var der nok for å støtte Real Madrids motstander. De kunne like gjerne ha vært tilhengere av FC Sheriff fra Moldovas utbryterrepublikk Transnjiestr ved en annen anledning.

Kampens gang har gått i glemmeboken, Yossi Benayounmen det er likevel ett øyeblikk som stikker seg ut – Liverpools mål. Om dette var et mål som sikret ledelse eller utligning er uvesentlig. Målscoreren er ikke uvesentlig. Da midtbanespilleren Yossi Benayoun satte inn målet reiste alle Liverpool-“supporterne” seg og klappet, feiret og sang Benayouns navn. De 25% klarte å lage svært mye mer liv enn antallet skulle tilsi. Gleden av å kunne gni seg i hendene og nyte sine Real Madrid-kameraters lidelse var nok til å lage en fantastisk stemning.

Ja, så var det den lille detaljen da. Målscorer Yossi Benayoun er, som mange vet, israelsk. Ikke nok med det – hans fødeby, Dimona i Negevørkenen, er utelukkende kjent for å være nettopp hans fødeby, i tillegg til at israelerne en gang i tiden fant det for godt å bygge en atomreaktor der under svært kontroversielle omstendigheter.

Jeg spør en av mine “Liverpool”-kompiser diskret om han er klar over at Benayoun kommer fra det forhatte nabolandet i sørvest. Landet som okkuperer de syriske Golan-høydene på det 46. året, og som har ansvaret for at flere hundre tusen palestinske flyktninger er bosatt i Syria. “Jeg vet at han er israeler”, svarer kompisen min, “Men det spiller ingen rolle. De fleste her er nok ikke klar over det, men han scorte mot Real Madrid. DET er det viktige. Nasjonalitet og politikk er ikke viktig i fotball”.

At det siste poenget stort sett ikke er tilfelle fins det nok av eksempler på, som forholdet mellom Egypt og Algerie, samt lokaloppgjørene i Mostar. Likevel er det fint å ta med seg det faktum at disse syrerne kunne synge navnet til en israeler. På banen var han nemlig ikke annet enn en fotballspiller. Og han scorte mot Real Madrid!

 

PS: Undertegnede vil anbefale “Fotballkrigen” med Bård Tufte Johansen på NRK1 ikveld kl. 22.30. Dagens reprise tar for seg det intense Istanbul-derbyet mellom storlagene Fenerbahçe og Galatasaray.

Posted in Miscellaneous, The Middle East | Tagged , , , , , , | 1 Comment

Praktiske overlevelsestips fra Midtøsten pt. 1

“Marhaba!”

I den nylig oppstartede serien “Praktiske overlevelsestips fra Midtøsten” vil åpningstema være den såkalte hyeneproblematikken (I denne sammenhengen vil en hyene forbli en hyene, ikke en metafor for “diktator”). En del er gjerne klar over det faktum at den stripede hyenen ikke bare lever i “Afrika”, men blant annet også i Midtøstenregionen. I Libanon lever dette, objektivt sett, stygge pattedyret blant annet i Chouf-regionen (som i Barouk naturreservat), der det for tiden er utrydningstruet. Land som Syria og Jordan har også små hyenebestander.

En kan gjerne argumentere for og mot hvorvidt hyenens død vil være et stort tap for vår planet, men den debatten vil det heller være muligheter til å ta i kommentatorfeltet. I resten av det levantinske området i Midtøsten lever denne hyenearten i ørkenen, fjellene, samt i områder rundt enkelte byer. For ordens skyld kan det nevnes at hyenen innen sistnevnte kategori lever av søppel og annet menneskeavfall.

@ Abu George

For å forsvare innleggets tittel, temaene “hvordan hyenen jakter” samt “hvordan drepe en hyene”, behandles disse i henhold til tips forfatter har fått av en relativt beruset arabisklærer på den lille puben Abu George i hjertet av Damaskus’ gamleby. Lesere med fartstid i regionen, da særlig innen livet i Damaskus, vil umiddelbart gjenkjenne dette lille vannhullet, som kan regnes som en institusjon innen byens uteliv og kvasiintellektuelle miljø. Av begge grunner har undertegnede tilbragt relativt mange timer rundt et av stedets fire små bord, og får selvsagt krite på araq’en.

Den svært selvsikre herremannen kunne først og fremst fortelle at hyenen er åtseleter. Dette innebærer dermed at den ikke jakter, men foretrekker å utmatte sitt foretrukne bytte før det fortæres. Utmattelsesprosessen ender visstnok med at hyenen overrasker sin framtidige middagsmat med å svimeslå det med halen før det urinerer i ansiktet på stakkaren. Altså blir leksen følgende: Hold deg lang unna hyenen generelt og dets bakende spesielt.

Skulle en likevel være såpass uheldig at en befinner seg i en situasjon der en hyene er involvert finnes det heldigvis en siste utvei, altså “hvordan drepe en hyene”. De lærde, i dette tilfelle den berusede akademikeren, strides om hvorvidt hyenen har nakke eller ikke. Undertegnede har ikke brukt tid på å lese seg opp på akkurat dette da flora og fauna ikke nødvendigvis er blant hans spesialfelt. Av den grunn kan vi her anta at arabisklæreren har rett i sin påstand om at hyenen nettopp ikke har nakke. Vi kan anta at også påstanden om at dyret er svært lettskremt er korrekt.

Syrisk ørken – ingen hyener i sikte

Befinner en seg dermed i en situasjon der en ser seg nødt til å komme seg ut av kattepinen anbefales følgende taktikk: Snik deg bak hyenen før den oppdager deg. Dersom dette ikke er mulig bør en komme opp med en annen måte der en oppnår en posisjon som innebærer å la dyret fokusere på noe annet der en samtidig stiller seg bak det. Altså en god, gammeldags avledningsmanøver. Deretter vil en måtte finne en metode for å skremme hyenen. Hvordan dette gjøres er fortsatt et uklart moment, men det kan antas at å rope høyt potensielt kan fungere. Har en med seg en pose vil det også kunne antas at det vil være mulig å blåse denne opp for så å sprekke posen. Hyenen vil da bli så skremt at den vil reagere så fort at den vil brekke ryggraden som et direkte resultat av dets manglende nakke. Dermed har en lett løst problemet og kan tusle relativt fornøyd hjem til sin respektive bopel.

Barouk i Libanon – ingen hyener, men ett stk. Magnus før motepolitiet dukket opp

Det bør gjerne nevnes at undertegnede aldri har forsøkt dette, ei heller møtt en hyene ute i naturen, og nekter dermed å påta seg ansvar for teoriens eventuelle svakheter eller skader forbundet med hyenedreping. Erfaringer og tips mottas dermed med takk. Da temaet “hvordan kjøpe en utstoppet hyene” ikke anses som omfattende nok til et eget blogginlegg legges det kun til at dette er mulig å gjøre i diverse sjapper i Damaskus’ gamleby. Å gjøre dette har derimot aldri vært en aktuell problemstilling for undertegnede grunnet problemer relatert til fraktmuligheter, så pristips vil dessverre ikke kunne gis. Hvor mye en levende hyene vil koste er også et spørsmål som, inntil videre, vil forbli åpent.

Mannen som er selve inspirasjonen til innlegget var for øvrig svært opptatt av å lære undertegnede det arabiske ordet for “krokodille” – “timsah” (“تمساح”). Det er derimot svært tvilsomt at krokodillen skulle leve utenfor fangenskap i Syria da samtlige kilder dette er drøftet med har avvist enhver bekjentskap til “slikt svada”.

Lykke til!

Posted in Culture, The Middle East | Tagged , , | Leave a comment

“The Old World is Dead” by Nizar Qabbani

1
Friends
The old word is dead.
The old books are dead.
Our speech with holes like worn-out shoes is dead.
Dead is the mind that led to defeat.
2
Our poetry has gone sour.
Women’s hair, nights, curtains and sofas
Have gone sour.
Everything has gone sour.
3
My grieved country,
In a flash
You changed me from a poet who wrote love poems
To a poet who writes with a knife.
4
What we feel is beyond words:
We should be ashamed of our poems.
5
Stirred by Oriental bombast,
By boastful swaggering that never killed a fly,
By the fiddle and the drum,
We went to war,
And lost.
6
Our shouting is louder than our actions,
Our swords are taller than us,
This is our tragedy.
7
In short
We wear the cape of civilization
But our souls live in the stone age
8
You don’t win a war
With a reed and a flute.
9
Our impatience
Cost us fifty thousand new tents.
10
Don’t curse heaven
If it abandons you,
Don’t curse circumstances,
God gives victory to whom He wishes
God is not a blacksmith to beat swords.
11
It’s painful to listen to the news in the morning
It’s painful to listen to the barking of dogs.
12
Our enemies did not cross our borders
They crept through our weaknesses like ants.
13
Five thousand years
Growing beards
In our caves.
Our currency is unknown,
Our eyes are a haven for flies.
Friends,
Smash the doors,
Wash your brains,
Wash your clothes.
Friends,
Read a book,
Write a book,
Grow words, pomegranates and grapes,
Sail to the country of fog and snow.
Nobody knows you exist in caves.
People take you for a breed of mongrels.
14
We are a thick-skinned people
With empty souls.
We spend our days practicing witchcraft,
Playing chess and sleeping.
Are we the ‘Nation by which God blessed mankind’?
15
Our desert oil could have become
Daggers of flame and fire.
We’re a disgrace to our noble ancestors:
We let our oil flow through the toes of whores.
16
We run wildly through the streets
Dragging people with ropes,
Smashing windows and locks.
We praise like frogs,
Turn midgets into heroes,
And heroes into scum:
We never stop and think.
In mosques
We crouch idly,
Write poems,
Proverbs,
Beg God for victory
Over our enemy
17
If I knew I’d come to no harm,
And could see the Sultan,
This is what I would say:
‘Sultan,
Your wild dogs have torn my clothes
Your spies hound me
Their eyes hound me
Their noses hound me
Their feet hound me
They hound me like Fate
Interrogate my wife
And take down the name of my friends.
Sultan,
When I came close to your walls
and talked about my pains,
Your soldiers beat me with their boots,
Forced me to eat my shoes.
Sultan,
You lost two wars,
Sultan,
Half of our people are without tongues,
What’s the use of a people without tongues?
Half of our people
Are trapped like ants and rats
Between walls.’
If I knew I’d come to no harm
I’d tell him:
‘You lost two wars
You lost touch with children.’
18
If we hadn’t buried our unity
If we hadn’t ripped its young body with bayonets
If it had stayed in our eyes
The dogs wouldn’t have savaged our flesh.
19
We do not want an angry generation
To plough the sky
To blow up history
To blow up our thoughts.
We want a new generation
That does not forgive mistakes
That does not bend.
We want a generation of giants.
20
Arab children,
Corn ears of the future,
You will break our chains,
Kill the opium in our heads,
Kill the illusions.
Arab children,
Don’t read about our suffocated generation,
We are a hopeless case.
We are as worthless as a water-melon rind.
Don’t read about us,
Don’t ape us,
Don’t accept us,
Don’t accept our ideas,
We are a nation of crooks and jugglers.
Arab children,
Spring rain,
Corn ears of the future,
You are the generation
That will overcome defeat.
 
Posted in Literature, The Middle East | Tagged , , | Leave a comment